Den sterke morskjærligheten

Jeg kryper opp i sofaen med god varm kopp te. Regnet trommer på taket og mørket faller på. Tankene mine vandrer tilbake i tid, til den dagen jeg ble mamma for første gang. Hvem var jeg da og hvem er jeg  nå?

Ung og optimistisk dro jeg til fødeavdelingen alene, etter eget ønske. Pappaen følte ikke for å være med under fødsel, siden han ikke var komfortabel med sykehus. Noe jeg har dyp respekt for.

Jeg husker så godt alle forventingene og spenningen som lå luften.

Hvordan var det å føde et barn?

Hvor vondt kunne det være?

Hvordan ser babyen ut?

Hvordan var morsfølelsen?

Og ikke minst ble det en gutt eller en jente, og hadde babyen ti fingre og ti tær?

Time etter time gikk inne på fødeavdelingen, som gikk over til et døgn, jordmødre og barnepleiere gjorde sitt beste for at jeg skulle føle meg trygg. Mens jeg, var egentlig bare frustrert og sint for at alt tok så lang tid, jeg ville se babyen jeg hadde båret på i ni måneder. Omsider kom en nydelig jente med masse mørkt hår, tenk hun var min. Hun var så vakker. Gud, så stolt jeg og pappaen var. Men det varte ikke så lenge før verden raste, den vesle tulla var ikke frisk. Det at jenta vår ble født med hjertefeil og et sjelden syndrom har strukket meg til nye høyder.

Hvordan er det å være mammaen hennes? Vel, det har

Tvunget meg til å se livet med nye øyne

Tvunget meg til utholdenhet og tålmodighet 

Tvunget meg til ta ansvar

Tvunget meg til å forstå hvor sårbar hun og jeg er

Tvunget meg til respekt for mangfold

Tvunget meg til å kjempe og aldri gi opp

Stine har gitt meg redsel for døden, utallige tårer av sorg og gleder har rørt hjerte mitt dypt. Hun har gjort meg så stolt at jeg svever og så glad at jeg gløder. Hun har lært meg på bli så sterk at det umulig blir mulig. Hun har lært meg å se hva som egentlig er viktig i livet, og kraften av ydmykhet og raushet.

Jeg har fått kjenne på hvem som var våre venner når dagene var tunge. Jeg har fått kjenne på tristheten når kjærligheten til pappaen tok slutt. Jeg har fått kjenne på hva det vil si å være alenemamma til et sykt barn. Jeg har fått kjenne på lykkefølelsen å finne kjærligheten på nytt. Jeg har fått kjenne på den gode opplevelsen av å få tre friske barn. Tilslutt kjenner jeg på den totale følelsen av takknemligheten for å ha født fire fantastiske flotte jenter, som beriker live mitt.

Et hvert barn er en gave uansett, en forundringspakke som aldri tar slutt. Jeg er villig til å betale prisen på det vonde, da kjenner jeg virkelig på det gode..

Takk for at du leste

Følg oss gjerne på Facebook

 

Huff, den dårlige samvittigheten

Tiden er inne for ta et lite oppgjør med meg selv og bloggen. Som du kanskje vet har denne bloggen handlet mye om Stine og våre utfordringer ned turer og opp turer. Men nå føler jeg meg litt tom etter å ha skrevet om en del ulike temaer. Hva kunne du ønske å lese mere av?

Akkurat nå sitter jeg på mitt nye kontor og skriver dette blogginnlegget, jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha oppdatert bloggen med rykende ferske innlegg. Men jeg skrive ikke hvis det ikke gir mening.

Lenge har jeg ønsket meg et kontor hvor jeg kan fokuser på det jeg skal gjøre. Hjemmekontor passer ikke meg. Da går alle tankene mine til lodottene som ligger i kriker og kroker, all klesvasken som skulle vært tatt. Og ikke minst tre jenter som komme styrtende inn etter skolen og er skrubbsultne. Skolesekker og klær ligger strødd utover hele gangen. Min kjære mann kommer sjelden hjemme før kl 22 og er livredd for støvsuger og klesvask. Men jeg klager ikke, jeg tar det med et smil.

Etter at Stine dro på folkehøgskole ble det et vakuum. Alle bekymringer som har kommet krypende de siste 20 årene er nesten borte. Jeg har følt meg litt forvirret og nesten stresset over å ikke tenke, og gruble.

Men du- jeg finner alltids på noe nytt å bruke hodet mitt på. Nå lager jeg meg en nettside, det har ligget lenge i planene. I tillegg skal jeg reiser rundt å holde foredrag. Jeg har fått flere forespørsler denne høsten, veldig spennende. Stine skal også være med på et par av foredragene, noe hun gleder seg veldig til. Nå jobber jeg med å sy sammen gode foredrag som er krydret med masse inspirasjon og en liten snert av humor. Læringskurven er meget bratt om dagen inn web og PowerPoint, men veldig gøy..

Takk for du leste.

Følg oss gjerne på Facebook

 

Stine har virkelig vind i seilene om dagen

I forrige uke var hun sammen med resten av klassen på et fyr i tre dager og kjente på høststormen ulte rundt veggene. Sopptur og hyggelig samværet har også vært en del av hverdagen. Risøy Folkehøgskole byr på mange spennende opplevelser.

I går ringte Stine flere ganger og opplevelsen lot seg ikke vente på. Hun hadde ridd på hest og seilet i egen båt. Hest er noe Stine har drevet med i mange år og er ganske å dreven, selv om det er noen år siden. Hun er strålende fornøyd med å ha klart begge delene med glans. Vel, hun syns hun hadde litt lite vind i seilene med båten og den gikk altfor sakte.

I dag skal de ut i kajakk, det lurte hun veldig på hva var. Gleder meg til høre hvordan det gikk.

Fredag kommer Stine hjem, da skal hun ta bussen fra Gjeving til Drammen og tilbringe helgen sammen med oss. Jeg vet ikke hvor mange ganger hun har ringt å bestilt mors hjemmelagde pizza med skinke og ost, det skal jeg sørge for kommer på menyen og ikke minst ha Pepsi Max klar. Søsteren gleder seg stort til hun kommer hjem og Stine gleder seg nok enda mer. Og ikke minst jeg da, jeg har savnet alle de gode klemmene og latterne som triller i veggen- Orden hun så rust deler” Mamma, jeg er så glad i deg”. Ordene som gjør så godt hos en mamma.

11988416_10156070864490083_7999620317742833282_n

12002888_10156070864595083_2761758435353198878_n12002840_10156070864730083_4928194070058401624_n 10413414_10156070864605083_338002812121328606_n

Les også: Risøy Folkehøgskole venterMamma, jeg kommer ikke til å savne deg

Følg oss gjerne på Facebook

 

Dette spørsmålet fikk jeg av en mamma?

Kan du ikke skrive konkret hva dere har gjort for å komme dit dere er i dag? Dette er spørsmål jeg fikk jeg av en mamma for en stund siden.

Foreldre til barn og ungdommer med ulike funksjonsnedsettelse kjenner ofte på usikkerheten rundt voksenlivet og hvordan det vil fortone seg.

Den dagen Stine fikk diagnosen begynte tankene mine å spinne, HVA MED FREMTIDEN?

Hva vil skje når hun blir voksen?

Hvilke muligheter har hun?

Må hun bo i kommunal bolig?

Kan hun kunne kjøpe seg egen leilighet?

Kan hun kunne klare seg selv?

Vil hun kunne få familie og barn?

Kan hun ta førerkort?

Hvor mange venner vil hun få?

Vil hun få seg jobb?

Kan hun bli utnyttet?

Dette er bekymringer som automatisk tikker inn til foreldre som har barn med ulike funksjonsnedsettelse.

Jeg blåste liv i denne bloggen, nettopp for å danne et bilde av en måte å starte voksenlivet på.

Her kommer vår mal på Stines reise mot å eie egen leilighet. Jeg vil også si at det finnes ingen fasit på det gode voksenlivet.

Vi startet tidlig prosessen med å finne svar på bolig muligheter, vi fikk anbefalt Kommunale bolig. For oss var det ikke løsningen. Det var lite informasjon om muligheten til å kjøpe egen leilighet. Derfor måtte vi lete frem i jungelen av et regelverk  på jakt etter løsninger.

Vi planla tidlig i Individuell Plan at Stine skulle på folkehøgskole og flytte i egen leilighet innen hun var 20 år. Jeg mener å huske at dette ble bestemt allerede da hun begynte på ungdomsskolen. Vi har sett på ulike bolig muligheter og som mamma, så for meg at et bofelleskap som Tangerud Bakken ville være helt midt i blinken. Der tok jeg styggelig feil. Det ville ikke Stine, hun vil ikke stigmatiseres og satt bli satt i en slik setting. Det fikk meg til å tenke litt, jeg syns fortsatt at Tangerud Bakken er en fin løsning. Men den passer ikke for alle. Stine er i den gruppen som vil være integrert mest mulig på lik linje som alle andre. Det har jeg stor respekt for og jeg mener det betyr mye for hennes eget selvbilde.

Vi var fire mødre som samarbeidet under hele prosessen og var innom mange ulike faser, hele veien har vi hatt dialog med Kommunen og Husbanken.

Du bør sette opp en individuell plan(IP), og finne en god koordinator som følger opp. I individuell plan setter du opp en plan på når du tenker at ditt barn skal starte på voksenlivet. Det er selvfølgelig store forskjeller, noen barn blir tidligere modne enn andre.

Det kan være lurt å avklare hvordan barnet ditt faktisk ønsker å bo. Gi de innsikt i ulike bomuligheter som din Kommune har. Husk å vær åpen med barnet ditt om voksenlivet, de har selv tanker og drømmer som må luftes. Jeg mener det er nøkkelen til å starte en god prosess, som både du som foreldre og barnet må igjennom. Min erfaring er at jo tidligere du starter jo mer bevisst er du og barnet, når tiden er moden.

Jeg kan ikke si noe om  Kommunale boliger, men jeg kan gi deg noen råd på hva som skal til for å eie egen leilighet

Først må du se på fordeler og ulemper ved  kjøp av leilighet. Det er et stort økonomisk innhogg på en trygd, men til gjengjeld betaler de til noe de eier selv. Pengene blir ikke borte slik som når du leier.

Start med å booke et møte med Kommunen og økonomi avd. De kan hjelpe deg med å sette opp et budsjett og søke om Startlån og Tilskudd. Jeg skriver bevisst ikke ned beløp pga store forskjeller fra Kommune til Kommune.

Du bør søke om Startlån og Tilskudd tidlig på året, gjerne januar, februar. Ofte er det mange søkere og pengepotten til Kommune blir fort tom.

Ta kontakt med Husbanken og søk om Grunnlån, her er det lurt å ha snakket med Kommunen først, søknad om Startlån og Tilskudd bør være innsendt. Du kan også søke om bostøtte av Kommunen/Husbanken.

Her kan du lese Veilederen fra Husbanken.

Det er fint hvis dere har klart å spare opp til egenkapital, men det er ikke avgjørende. Dette må dere avklare med økonomi avd i Kommunen. Hvis barnet har/får uføretrygd vil det si at de har en fast inntekt og det er lettere å får godkjent lån hos Husbanken.

Jeg vil også anbefale å finne foreldre å samarbeide med, det gjør prosessen enklere og dere står sterkere.

Søk Kommune om brukerstyrt assistent(BPA), en genial løsning i mine øyne. Dere som foreldre og barn, ansetter personer som dere føler har de kvalitetene og kjemien som trengs. Hverdagen vil bli mer forutsigbarhet og friere.

Min glede er å se Stine eie egen leilighet og hvordan hun vokser på det. Hun har litt bistand av BPA, men hun viser at hun klarer mye mer enn hva vi trodde..

Mange har undret seg over at jeg lot Stine flytte ut så tidlig, hun var bare så vidt 19 år. Men Stine var klar og det kom en mulighet seilende, den kunne vi ikke la forbi gå. Vi tok sats og tenkte at hvis det ikke går selger vi leiligheten. I dag ser vi at det var et klokt valg. Solstråla Stine har overrasket oss gang på gang.

Stine er som en forundringspakke og overrasker stadig med nye ting som hun mestrer. Utrolig gøy og berikende.

Som sagt det finnes ingen fasit, du må snakke åpent med barnet ditt og sammen se på ulike boligløsninger. Introduser de for hva som er fordelene og ulempene.

Tips:

*Ha fokus på psykisk helse. Hva skal til for at ditt barn ikke blir ensom i hverdagen.

* Riktig kosthold og trening er svært viktig. Det er så å lett å bli sittende og spise lettvinn og usunn mat

*Finn en arbeidsplass de trives i, det er viktig å ha noe å gå til hverdagen. Gi de følelsen av å være til nytte

Vi som har barn med utviklingshemning er faktisk litt heldig på grunn av den digital teknologi som vi har i samfunnet. Det åpner for flere muligheter, den digitale teknologien er et godt verktøy til disse barna. Ulike hjelpemidler gjør hverdagen litt enklere og tryggere for oss foreldre. Men teknologi kan aldri erstatte det gode samværet mellom mennesker.

Takk for at du tok deg tid til lese.

Les også  innleggene. Jeg vil alle skal vite hvor sårt dette de for oss og Jeg tok meg ikke tid til den gode samtalen

Linker: Individuell Plan, BPA

Følg oss gjerne på Facebook .

 

Når alt snur i løpet av et minutt

En kald vinterdag i 1995 blir livet jeg hadde sett for meg, erstattet av noe helt annet. Det kom en skjønn jente som så helt perfekt ut, hun var litt uventet men ønsket og elsket. Sakte men sikkert kryper den gode morsfølelsen inn i hjerte og jeg var så lykkelig. Få timer etter, blir alt snudd på hodet. Den nydelig jenta med porselens hud, viser seg å være alvorlig syk. Plutselig står jeg ytterst på stupet og faller ut i det ukjente. Jeg vet ikke hvor dypt eller hvor hardt jeg faller.

I dag sitter jeg og ser tilbake på det store fallet med og gjør meg noen tanker om hva som skal til for unngå å bli skadet..

Gjennom mange år jobbet jeg hard for gi Stine det livet hun fortjener, men på den veien mistet jeg nesten meg selv. Selvtilliten beholdt jeg, men selvbilde og selvrespekten forsvant sakte men sikkert. Troen og evnene jeg er født med ble skjøre etter å ha ligget innestengt i lang tid.

For tre år siden begynte jeg å finne tilbake til hvem  Marit egentlig er. Jeg er ikke bare en mamma, kjæreste, husmor, koordinator, kriger, søster, datter osv. Jeg er også personen Marit….

Selv om livet jeg hadde sett for meg ble satt på vent, er det ikke for sent og satse igjen. Tiden er nå inne for å hoppe ut i det ukjent nok en gang, men denne gangen hopper jeg ut i det ukjente av egen vilje med en ryggsekk full av erfaringer og kunnskap..

En ting vet jeg- du må leve livet ditt nå. I morgen vet du ikke hva som venter deg rundt neste sving. Har du en drøm å reise, mer tid med familien, bytte jobb, en ide som du ønsker å sette i live. Bare gjør det- ikke nøl, sett igang og prioriter plass i hverdagen. Lev som om dette er din siste dag..

Livet er så utrolig spennende, rått og vakkert:)

Følg oss gjerne på Facebook

Til informasjon til deg som leser min blogg: Bloggen er til for å fortelle en ærlig og usminket livshistorie til dere lesere . Gjennom 20 år har jeg erfart hvordan det er å være mamma til et barn med et sjeldent syndrom. Jeg ønsker dele historien med med dere i håp om at det kan hjelpe andre.

 

Herregud, Stine hopper ut fra broen..

En uke er gått siden vi forlot Stine på Risøy folkehøgskole, men det føles som om det er gått mange uker allerede. Hun stortrives og savner oss ikke, riktig nok ringer hun meg hver dag. Venner fikk hun fra første dag og det ser ut til at de er blitt en fin gjeng som trives godt sammen.

Mye har skjedd og mange inntrykk skal fordøyes, Stine er sliten og må mobilisere noen ekstra krefter for å henge på. Hun har lært å slukke brann, livredning- noe hun syns var vanskelig og litt dumt.

”Du, mamma jeg fikk ikke til den derre hjertekompresjonen på den dumme dukken”. Også ler hun godt..

Fredag var de ute i båt og lære seg og ro, det hadde vært fryktelig tungt, men gøy.

I dag tikket det inn en video på SMS, Stine hopper ned i vannet fra broen som går over til Risøy. Det er ikke mindre enn syv meter ned. Med hjerte i halsen ser jeg Stine tar sats og hopper ut. Snakk om ta en utfordring på strak arm og jammen så gjorde hun det en gang til. Hun ringte meg like etterpå var helt i ekstase..

Sjekk denne videoen

Denne broen hoppet hun ned fra

2015-07-22 21.59.092015-07-22 22.00.47-2

Hva blir det neste tro?

Takk for at du tittet innom oss:)

Følg oss gjerne på Facebook

 

Et nytt eventyr er påbegynt.

For en fantastisk dag vi hadde på Risøy Folkehøgskole. Værgudene var virkelig i godt humør. Hva er vel vakrere enn skjærgården på en solskinnsdag?

Stine hadde mange sommerfugler i magen da vi reiste nedover. Hvem har vel ikke det når du skal bo sammen med 140 elever som du aldri har truffet før.  Når vi kom ned møtte vi en jente som også het Stine, hun skulle gå i samme klasse, og i tillegg skulle de dele rom. Det tok ikke lang tid før de fant tonen også var praten i gang. Mange flotte ungdommer kom å møtte oss, og tok oss vel i mot. Disse ungdommene hadde selv gått på folkehøgskolen året før og skulle jobbe som stipendiat dette året.

Vi hadde en innkomst samtale, hvor vi fikk vite litt om hva som skulle skje fremover i skoleåret . Det var ikke småtteri -Først er det overnattings tur ved et fyr, fjellturer, seiltur i Kroatia, på loffen i Danmark, studietur til New York (som er frivillig) osv. Lærerne møter Stine med helt nye øyne, og valg av fag og studieretning velger de etter hvert som de blir kjent med hennes interesser, uten at mor blander seg inn. Rektor sa klart: Dere vil få ungdommen hjem i bedre stand enn når de kom. Det tror jeg på, for her er fokuset noe helt annet enn ordinære skoler.

Når vi satte kursen hjemover hadde jeg en utrolig god følelse, ingen tårer bare glede. Hun kommer til å få et år som hun aldri kommer til å glemme.

Hver søndag vil det komme en oppdatering fra Stine, om hvordan hun opplever livet på Folkehøgskolen. Hyggelig om dere følger med oss videre på reisen.

11924330_10156007961875083_514153545_o11900538_10156007963370083_2080815895_o11888232_10156007964790083_1038534465_o

Solnedgang på Risøy

11894997_10156007842385083_8602894711744661379_o

Stine er fotografen.

Følg oss gjerne på Facebook

 

Risøy Folkehøgskole venter..

Midt i den vakreste sjærgården på Sørlandet finner du Risøy Folkehøgskole, der skal Stine bo i et helt skole år.

Vi pakker og pakker til den store gullmedaljen. Jeg gjør ikke annet enn å løpe rundt som en hugærne høne og prøver å få oversikt over alt Stine skal ha med seg på Folkehøgskolen. Det er nemlig en lang smørbrødliste med all slags utstyr som skal med. Rideutstyr, arbeidstøy til stallen, tur tøy, vanlig tøy , ulltøy, vintertøy, pentøy, dyner, tv, osv .

Nå er det slik at Stine er blitt en liten bevisst dame og formene har endret seg litt de to siste årene og ingen av klærne passer lenger. Upps, bankkortet går fort varmt når nesten alt må handles inn nytt. I tillegg har de tre andre jentene begynt på skolen og det tusser av bøker som skal ha bokbind. Ny ukeplaner skal sjekkes og proppfulle unger som har masse å fortelle fra første skoledag. Det fritidsaktiviteter både her og der, juhu hverdagen er virkelig i gang..

På vei hjem i bilen en dag satt Stine og jeg å skravlet. Hun kikker litt nervøst ut av vinduet. ”Mamma, jeg gruer meg litt. Å, jeg er såå glad i deg, mamma.” Hun tar den lille hånden sin og klemmer min godt, vi sitter slik en liten stund og småprater. Heldigvis hadde jeg solbriller på, for øyekroken min var fylt med tårer. Jeg må innrømme at jeg er litt vel følelsesladd akkurat nå. Det er veldig spesielt..

Tanken på å ikke ha den blide, gode sprudlende frøkna rundt meg blir rart. Alle telefonene jeg får hver dag, om alt som opptar henne i løpet av en dag blir borte, forhåpentligvis. For det er litt slitsomt. Hun ringer sikkert 20 ganger om dagen om alt mulig. Vi tuller mye med det, så jeg er ikke redd for å dele det med dere. Det ikke bare meg hun ringer, hun ringer til alle som er rundt henne hvis hun ikke får svar hos meg. Å jammen så slukna telefonen hennes i går kveld, det ble helt krise. Den telefonen er nesten limt fast i hånden hennes. I dag måtte vi rett og slett kjøpe en ny, til hennes store begeistring. Hun har nemlig lenge ønsket seg Iphone 6. Heldig er Stine som har en snill pappa som kjøper ny telefon til henne.

IMG_0854FullSizeRender-1

Helt på tampen måtte jeg frem med symaskin, den var meget nedstøvet og tydlig lite brukt. Litt sying må til for å få kjeledressen til Stine til å passe. Jentene fikk sjokk når de så meg sitte å sy. » Mamma, vi viste ikke at du kunne sy» skrek de i kor. Hmm- hva er de tror om sin mor..

Når du leser dette er vi på full fart nedover mot sørlandet..

Følg oss gjerne på Facebook

Bilde av skolen er tatt av Ann Merete Slåttland, gå gjerne inn på bloggen hennes.

Til informasjon til deg som leser min blogg: Bloggen er til for å fortelle en ærlig og usminket livshistorie til dere lesere . Gjennom 20 år har jeg erfart hvordan det er å være mamma til et barn med et sjeldent syndrom. Jeg ønsker dele historien med dere i håp om at det kan hjelpe andre.

 

Er det riktig at alle barn skal inn i den samme trakten?

Foreldre ønsker det beste for barna sine. Det betyr mye at de skal ha venner, aktiviteter, god utdannelse, karriere og etterhvert stifte familie. Det er en mal de fleste av oss lever etter.  Men alle passer ikke inn i den malen, det vet Stine godt. Men det hindrer ikke henne og mange andre i å leve et godt selvstendig liv.

Selv om Stine har en diagnose og ekstra behov i hverdagen stopper ikke det henne i å leve ut sine drømmer. Det handler om å tørre å tråkke ut av A4 mønstret og lage sitt eget. Vi valgte bort den tradisonelle måten å tenke på, og gikk nye veier i skolesystemet. Fokuset er hva som er viktig for Stine i fremtiden, målet var sosial kompetanse, mestring og livskvalitet. Vi skreddersydde skolegang etter hennes mestrings nivå. Det har krevd mot å gå egne veier i skolesystemet og vi har møtt motgang, men så har det også førte med mye medgang. Jeg er skeptisk til at alle barn skal inn i den samme trakten og ikke bli sett for det indvide de faktiske er.

Prosessen mot Stines voksenliv har pågått i mange år. Det startet først med å godta at hun kom til å trenge bistand resten av livet. Så var det å legge føringer i skolen for hva som er viktig for henne i fremtiden og hva som er relevant i hverdagen. Vi bodde i en liten bygd med en liten skole. Det fungerte bra de første årene, men så opplevde vi at fagkompetanse og miljøet ble for lite.

For åtte år siden bestemte jeg meg for ta med hele familien, som da var økt til fem og flyttet til Kongsberg på jakt etter større faglig og sosialt nettverk. Jeg gjorde mye forarbeid på hva Kongsberg kommune hadde å tilby og hvilke skole som hadde gode nok ressurser og hvilke sosiale tilbud som passet Stine. Å flytte til ny kommune krevde mye arbeid, møter og oppføling for å få ressursene på plass.

Det å ta med hele familien på jakt etter en kommune som kunne tilby det vi ønsket for Stines fremtid, var et stort skritt å ta..

DET BLE EN SUKSESS, Stine fikk venner som hun har stor glede av, skolen har tilrettlagt etter Stines behov og jeg fikk et større fagmiljø å forholde meg til. Bak alt dette har jeg måtte jobb hardt for å få systemet på plass. Hos oss finnes ikke  begrensninger bare muligheter. Men det handler også om å være realistisk.

Når du ser at livet stagnere må du jakte på nye muligheter.

For fem år siden startet jeg og tre mødre et boligprosjekt for jentene våre. Jentene har fulgt hverandre i noen år og blitt gode venner. Vi har vært gjennom mange prosesser fra tanken på bygge boligkompleks, kommunale boliger osv. Men jentene hadde en mening om hvordan de ønsker å bo og integreres i samfunnet. De ønsker å leve et selvstendig liv og eie egen leilighet. Det hadde vi stor respekt for. Veien har vært lang, men nå er vi kommet i mål med en løsning som vi er stolte av og jentene har glede av å eie egen leilighet. Tanken bak er hvordan vi kan skape et godt miljø rundt jentene i springbrett ut i voksenlivet. Vi ønsker å forhindre ensomhet og ha en viss kontroll på hvem som jobber med de, dette mener jeg er utrolig viktig for psykisk helse og at jentene har det bra.

Det skal sies, dette har vært en stor jobb, men det føles så utrolig godt å komme i mål, selv om det vil kommer flere utfordringer i fremtiden.

I går kom det flott artikkel om Stine i lokalavisen. Det ble skrevet et portettintevju om henne. Hun prydet hele fire sider i avisen. Stine er så stolt av å bli skrevet om og føler seg nesten som en kjendis…

Journualisten spør Stine: «Hva tenke du om å skulle flytte i egen leilighet?»

Stine ler og ser lurt på journualitsen.» Det er vel de som vil ha meg ut, tenker jeg.»

IMG_0850

IMG_0849

IMG_0852

Følg oss gjerne på Facebook

Til informasjon til deg som leser min blogg: Bloggen er til for å fortelle en ærlig og usminket livshistorie til dere lesere . Gjennom 20 år har jeg erfart hvordan det er å være mamma til et barn med et sjeldent syndrom. Jeg ønsker dele historien med dere i håp om at det kan hjelpe andre.

 

Mamma, jeg kommer ikke til å savne deg.

Tiden er snart inn for å slippe Stine fri nok en gang, men nå er det på en helt annen måte enn før. Om to uker forsvinner hun helt ut av mine trygge rammer. Risøy Folkhøgskole venter på henne.

Mange har spurt om jeg er spent og nervøs for å sende Stine på Folkehøgskole. Jeg har svart:

«Nei da, det kommer til å gå kjempe fint . Jeg bekymrer meg ikke.»

Hmm. Er det egentlig sant?

Vel, for første gang har jeg kjente på følelser av spenning og uro. Det er plutselig bare 14 dager til hun reiser og alt ansvar for Stine blir lagt i andres hender. Jeg aner ikke noe om de personene som jobber der eller om elevene som skal starte. Det eneste jeg vet er at det er mange foreldre og elever som er i samme båt som oss, de er like spente. Dette blir virkelig en overgang for meg og ikke minst henne.

Vi har gledet oss lenge til at Stine skal lage et nytt eventyr. Men det blir jammen starten på et nytt eventyr for meg også.

«Jeg kommer ikke til å savne deg  mamma, og de andre i familien», sier Stine med et lurt smil rundt munnen.

Men hun tror vi kommer til savnet henne veldig. Klart vi kommer til å gjøre, håper hun vil savne oss litt.

Stine er mest spent på hvilke rom hun får, den dama vet hva hun vil ha.

”Mamma, jeg vil ha rom med utsikt mot havet, det må være litt luksus. Også skal jeg ha Tv på rommet”

Litt usikker på om disse ønskene blir oppfylt på en internatskole, men vi håper hun får mange hyggelige samboere.

En ting er sikkert dette blir et kjempe spennende år for Stine, hvor hun blir sett med nye øyne.

Klem fra Stine og Marit

Følg oss gjerne på Facebook

Til informasjon til deg som leser min blogg: Bloggen er til for å fortelle en ærlig og usminket livshistorie til dere lesere . Gjennom 20 år har jeg erfart hvordan det er å være mamma til et barn med et sjeldent syndrom. Jeg ønsker dele historien med dere i håp om at det kan hjelpe andre.